mandag 25. januar 2010

Min første Award! My first Award!



Anne har vært så snill og gitt meg min første Award! Så kjempegøy å få! Bloggen min har ikke vært oppe og gå så lenge, og jeg har ikke vært flink til å oppdatere, så dette er flott inspirasjon til å bli litt mer aktiv!
Om ikke du har vært inne på siden til Anne, så burde du ta deg en tur. Hun lager de vakreste kort og andre spennende ting!

Oki, her er reglene for awarden:

1. Kopier awarden til bloggen din
2. Link til personen som gav deg den
3. Fortell 7 interessante ting om deg selv
4. Velg 7 andre bloggere som du vil sende den videre til
5. Link til deres blogger
6. Legg igjen en kommentar i bloggene til de du sender videre til slik at de får vite om denne awarden


Her er 7 ting om meg:
1. Jeg er utrolig glad i dyr! Kan gå til drastiske tiltak for å redde dyr i nød. Som å fore en flaggermus 2 ggr i uka gjennom en hel vinter, eller å ha en nyfødt ilderunge i bh'en i to uker. Jevn og fin temperatur der vet dere ;-)

2. Jeg drømmer ikke om å reise noe annet sted enn Ohio, Usa. Har familie der og savner dem sårt, så andre reisemål er ikke aktuelle for meg.

3. Jeg er en Trekkie. Altså en Star Trek fan. Har Star Trek sjakkbrett og fingerbøl, et par romskipsmodeller venter på å bli montert(Enterprise selvfølgelig!). Og, hvis jeg leter lenge nok så har jeg mønster til uniform også.

4. Jeg klarer det meste selv. Som alenemor så kan man rett og slett ikke vente på at en mann skal komme og bære inn den nye vaskemaskinen eller skifte dekk.

5. Jeg hater fotball. Og stort sett all annen sport

6. Jeg har ikke hatt ski på beina på 22år. Sverget en dag på at jeg aldri skulle gå på ski igjen, og har holdt løftet siden(Men, det spørs da. Hvordan det går nå som jeg har ei lita jente som trenger litt hjelp med å lære å stå på ski ...)

7. Jeg leser stort sett bare bøker på engelsk. Og da bare fantasy og sci-fi. (ikke alltid like lett å få tak i her i norge ...)

Denne vil jeg gjerne gi videre til Scoobie, Irene-w, Hilde, Mona(Hannamoren), Lillian(Lillar), Synnøve(Sjasjasja) og sist(men ikke minst!) Prege.

mandag 23. november 2009

En smak ... A taste .. (in English halfway down ...)




Første smakebit fra boken jeg skriver ... håper den gjør dere sultne på mer ...

- Hva slags liv vil han få?



Sheera tittet opp på Mor Nesra. De satt på verandaen, omgitt av blomster som slynget seg oppover verandastolpene, flommet ut av sprukne blomsterpotter og tittet inn mellom sprinklene i rekkverket. Sommerfugler i alle regnbuens farger flagret grasiøst mellom små rosa og hvite laniblomster og trompetlignende, lilla kisablomster.
Sheera trakk inn den utsøkte duften og nøt varmen av solen mot ansiktet. Hun hadde lært seg å verdsette dagene her i skogen. Hun åpnet øynene og så på sønnen som lekte med katten på tunet.
Nesra så ned på henne. Hun var bekymret for den unge kvinnen, men Sheera ville ikke høre når hun ba henne flytte inn i skogen med henne og sønnen. Hun ville spare opp så mye penger som mulig for å sikre sønnens fremtid.



- Det vil bli hardt for ham. Han er den eneste av sitt slag som har fått lov til å leve. I hvert fall som jeg har hørt om.



Begge kvinnene ble tause en stund mens de tittet på gutten og katten. Det var ikke en av de pinlige pausene som noen ganger oppstår i en samtale, men heller tausheten som kan oppstå mellom to venner som er trygge på hverandre og ikke føler behov for å fylle enhver pause med tomt prat. Flittige hender renset ertebelgene som de hadde liggende i skjørteforkleet og haugen med erter i bollen ved bena deres vokste seg sakte men sikkert større.



- Tror du de vil skade ham hvis han blir oppdaget?



Sheera hadde lenge vært redd for å stille dette spørsmålet og hun hadde brukt de siste minuttene på å bygge seg opp mot til å si det høyt. Det ble liksom mer virkelig nå som hun hadde stilt det. Nestra tok sin tid med å svare. Sheera var vant til dette, den gamle kvinnen sa aldri noe forhastet og tenkte seg alltid godt om før hun svarte på et spørsmål. Det gamle ansiktet ble om mulig enda mer rynkete og øynene ble fjerne. En god stund etterpå sukket hun tungt.



- Jeg tror ikke folket her vil godta ham. I beste fall blir vi jaget fra dalen, i verste fall vil de prøve å drepe ham. Og oss, fordi vi har latt ham vokse opp. Jeg tror den beste løsningen er å finne faren hans. Han må stå til ansvar for det han gjorde. Jeg tror gutten vil ha bedre av å vokse opp hos sitt eget folk, hvor ikke han vil bli sett på som et monster.



Dette var svaret Sheera hadde fryktet mest. Hver høst hadde hun besøkt leiren til dragerytterne. Baeloo var aldri med og de andre dragerytterne nektet å snakke med henne, så hun fikk ikke sendt en beskjed til ham. Sheera kjempet tilbake tårene som truet med å komme.
- Hvordan skal jeg få tak i Baeloo når han ikke kommer hit lenger? Det er jo umulig å dra til Dragerytterne. Ingen vet hvor de bor, annet enn at det er i den store ørkenen et sted.
- Skjebnen vil bringe barnet og faren hans sammen. På samme måten som den brakte deg til meg.


In English:
This is the first taste of the novel I'm writing ... Hope it leaves you hungry for more ...

- What kind of life will he have?
Sheera looked up at Mother Nesra. They were on the porch, surrounded by flowers which flowed up the porchposts, flooded out of cracked flowerpots and peeked in between the railings.
Butterflies in all the colours of the rinbow fluttered gracefully between tiny pink and white Laniflowers and purple Kisaflowers with their long trumpetlike flowers.

Sheera inhaled the exquisite fragrance and enjoyed the warmth of the sun on her face. She had learned to appreciate her days here in the forest. She opened her eyes and watched her son playing with the cat in the yard.

Nesra gazed down on her. She was worried for the young woman, but Sheera would not listen when she asked her to move into the forest with her and the boy. She insisted on making as much money as possible to ensure her sons future.

- It will be hard for him. He is the only of his kind who has been allowed to live. At least the only one I’ve heard of.

Both women were silent while they were watching the boy and the cat. It was not one of those awkward moments that sometimes appear in a conversation. But rather the comfotable silence between two good friend who doesn’t feel the need to fill every moment with idle chatter.
Agile hands cleaned the peapods on their aprons and the the pile of peas in the bowl by their feet slowly grew.

- Do you think they’ll harm him if he’s dicovered?

Sheera had been afraid to ask this question and she had spent the last minutes to build up the courage to say it out loud. It became more real now that she had put it into words.
Nesra took her good time answering. Sheera was used to this, the old lady never said anyting in haste, and always though about it before she answeed a question. The old face turned even more wrinkly, if possible, and her eyes went to some faraway place. After a good while she sighed heavily.

- I don’t think the people here will accept him. At best we’ll be chased from the valley, at worst they will kill him. And us, for allowing him to grow up. I think the best solution is to find his father. He needs to face the responsobility of what he did. I think it will be better for the boy to grow up with his own people, where he won’t be seen as a monster.

This was the answer Sheera had feared the most. Every fall she had visited the Dragon riders camp. Baeloo was never there, and the other riders refused to speak with her. She had tried to send a message but noone would take it.
Sheera fought back the tears.

- How can I get in contact with Baeloo when he doesn’t come here anymore? It’s impossible to go to the Dragonriders. Noone knows where they live, other than tat it is in the great desert somewhere.
- Fate will bring the child and his father together. Just as it did when it brought you to me

Julen nærmer seg!

I dag er det bare 31 dager igjen til jul.

Ute glimrer julestemningen med sitt fravær. Himmelen er dekket av grå skyer og alt er vått. Inne er det kaos siden jeg flytter neste uke. Hyller og skap begynner å tømmes samtidig som at haugen med esker vokser.


Today there's only 31 days left for Christmas (32 you say? In Norway we celebrate on Christmas Eve, so for us it's one less day to wait)

Outside the Christmas spirit is absent. The skies are grey and everything is wet. Indoors it's chaotic since I'll be moving soon. Shelves and cubbards are being emptied, while the piles of boxes are growing.


På hobbybordet råder det også kaos og det er her man finner julestemningen. Julestempler, røde bånd og julepapir ligger spredt rundt. Sånn innimellom, når jeg har tid, så blir det et julekort eller to av det.

Chaos rules on my hobbytable as well, and here's where you find the christmas spirit. Christmasstamps, red ribbons and christmaspaper is scattered around. Every once in a while, when I find the time, they turn in to a christmascard or two.




Solmaa blogger (in English after the pic ...)

Ja, så har jeg hivd meg på bloggbølgen jeg også. Jeg skal prøve å både oppdatere ofte, og finne på interessante ting å skrive om.

Det blir nok endel hobby, og så får jeg se om det dukker opp noe annet i hodet mitt :-)

Well, it seems like I'm following this blogtrend as well now. I'll try to both update my blog ften, and try to find interesting topics.

I'll write mostly about my hobbies, but we'll see if anything else pops into my head